Marginal tilbøyelighet til å spare (MPS)

Hva er den marginale tilbøyeligheten til å spare (MPS)?

I keynesiansk økonomisk teori refererer marginal tilbøyelighet til å spare (MPS) til andelen av en samlet økning i inntekt som en forbruker sparer i stedet for å bruke på forbruk av varer og tjenester. Sagt på en annen måte, er den marginale tilbøyeligheten til å spare andelen av hver ekstra inntektskrone som spares i stedet for brukt. MPS er en komponent av keynesiansk makroøkonomisk teori og beregnes som endringen i sparing delt på endringen i inntekt, eller som komplementet til den marginale konsumtilbøyeligheten (MPC).

$\begin{aligned} Marginal tilbøyelighet til å lagre \\ = Endring i sparing/endring i inntekt < /mtd> \\ = 1 < mstyle mathcolor="#cc0000"> \minus MPC \end{aligned} < annot ation encoding="application/x-tex">\begin&\text{Marginal tilbøyelighet til å spare}\&\qquad=\ \text{Endring i sparing/endring i inntekt}\&\ qquad=\ 1\minus \text\end$

MPS er avbildet av en sparelinje: en skrå linje opprettet ved å plotte endring i sparing på den vertikale y-aksen og endring i inntekt på den horisontale x-aksen.

Forstå den marginale tilbøyeligheten til å spare (MPS)

bonus på $500 med lønnsslippen din. Du har plutselig $500 mer i inntekt enn du gjorde før. Hvis du bestemmer deg for å bruke $400 av denne marginale økningen på en ny forretningsdress og spare de resterende $100, er din marginale tilbøyelighet til å spare 0,2 ($100 endring i sparing delt på $500 endring i inntekt). Den andre siden av marginal sparetilbøyelighet er marginal konsumtilbøyelighet,. som viser hvor mye en endring i inntekt påvirker kjøpsnivået.

$\begin &\text{Marginal tilbøyelighet til å konsumere}\ &\qquad\quad +\ \text{Marginal tilbøyelighet til å lagre}\ =\ 1. \end$

I dette eksemplet, hvor du brukte $400 av $500 bonusen din, er marginal tilbøyelighet til å konsumere 0,8 ($400 delt på $500). Å legge til MPS (0,2) til MPC (0,8) tilsvarer 1.

Den marginale sparetilbøyeligheten antas generelt å være høyere for rikere individer enn for fattigere individer.

Gitt data om husholdningsinntekt og husholdningssparing, kan økonomer beregne husholdningenes MPS etter inntektsnivå. Denne beregningen er viktig fordi MPS ikke er konstant; det varierer etter inntektsnivå. Vanligvis er det slik at jo høyere inntekt, jo høyere MPS, fordi etter hvert som formuen øker, øker også evnen til å tilfredsstille behov og ønsker, og derfor er det mindre sannsynlig at hver ekstra dollar går til ytterligere utgifter. Det er imidlertid fortsatt mulighet for at en forbruker kan endre spare- og forbruksvaner med en økning i lønnen.

Naturligvis, med en økning i lønn kommer muligheten til å dekke husholdningens utgifter lettere, noe som gir større spillerom til å spare. Med høyere lønn følger også tilgang på varer og tjenester som krever større utgifter. Dette kan omfatte anskaffelse av avanserte eller luksuskjøretøyer eller flytting til en ny, dyrere bolig.

Hvis økonomer vet hva forbrukernes MPS er, kan de bestemme hvordan økninger i offentlige utgifter eller investeringsutgifter vil påvirke sparing. MPS brukes til å beregne utgiftsmultiplikatoren ved å bruke formelen: 1/MPS. Utgiftsmultiplikatoren forteller oss hvordan endringer i forbrukernes marginale sparetilbøyelighet påvirker resten av økonomien. Jo mindre MPS, desto større multiplikator og jo mer økonomisk innvirkning vil en endring i offentlige utgifter eller investeringer ha.

Høydepunkter

– MPS varierer etter inntektsnivå. MPS er vanligvis høyere ved høyere inntekter.

– MPS er med på å bestemme den keynesianske multiplikatoren, som beskriver effekten av økte investeringer eller offentlige utgifter som en økonomisk stimulans.

– Marginal sparetilbøyelighet er andelen av en inntektsøkning som blir spart i stedet for brukt på forbruk.