Frivillig eksportbegrensning (VER)

Hva er en frivillig eksportbegrensning (VER)?

En frivillig eksportrestriksjon (VER) er en handelsrestriksjon på mengden av en vare som et eksportland har lov til å eksportere til et annet land. Denne grensen er selvpålagt av eksportlandet.

VER-er kom til på 1930-tallet og fikk stor popularitet på 1980-tallet da Japan brukte en for å begrense autoeksport til USA. I 1994 ble medlemmer av Verdens handelsorganisasjon (WTO) enige om å ikke implementere noen nye VER-er og å fase ut eksisterende.

Hvordan en frivillig eksportbegrensning (VER) fungerer

Frivillige eksportrestriksjoner (VER) faller inn under den brede kategorien av ikke-tollmessige barrierer, som er restriktive handelshindringer, som kvoter,. sanksjoner, avgifter, embargoer og andre restriksjoner. Vanligvis er VER-er et resultat av forespørsler fra importlandet om å gi et mål for beskyttelse for sine innenlandske virksomheter som produserer konkurrerende varer, selv om disse avtalene også kan oppnås på industrinivå.

VER-er blir ofte opprettet fordi eksportlandene foretrekker å innføre egne restriksjoner enn å risikere å opprettholde dårligere vilkår fra toll eller kvoter. De har vært i bruk siden 1930-tallet, brukt av store, utviklede økonomier til et bredt spekter av produkter, fra tekstiler til fottøy, stål og biler, og ble en populær form for proteksjonisme på 1980-tallet.

Etter Uruguay-runden og oppdateringen av den generelle avtalen om toll og handel (GATT) i 1994, ble WTO-medlemmene enige om å ikke implementere noen nye VER-er, og å fase ut eventuelle eksisterende innen ett år, med noen unntak.

Begrensninger for en frivillig eksportbegrensning (VER)

Det er måter et selskap kan unngå en VER. For eksempel kan eksportlandets selskap alltid bygge et produksjonsanlegg i landet som eksporten vil bli rettet til. Ved å gjøre det vil bedriften ikke lenger trenge å eksportere varer, og bør ikke være bundet av landets VER.

Muligheten til å bygge produksjonsanlegg i utlandet og omgå eksportregler er en av hovedårsakene til at VER-er historisk sett har vært ineffektive når det gjelder å beskytte innenlandske produsenter.

Frivillig eksportbegrensning (VER) vs. frivillig importutvidelse (VIE)

Relatert til frivillig eksportbegrensning (VER) er en frivillig importutvidelse (VIE), som er en endring i et lands økonomiske og handelspolitikk for å tillate mer import ved å senke tollsatser eller droppe kvoter. Ofte er VIE-er en del av handelsavtaler med et annet land eller et resultat av internasjonalt press.

Fordeler og ulemper med en frivillig eksportbegrensning (VER)

Med fungerende VER-er opplever produsenter i importlandet en økning i velvære ettersom det er redusert konkurranse, noe som bør resultere i høyere priser, fortjeneste og sysselsetting.

Disse fordelene for produsenter og arbeidsmarkedet kommer imidlertid med noen bemerkelsesverdige forbehold. VER-er reduserer nasjonal velferd ved å skape negative handelseffekter, negative forbruksforvridninger og negative produksjonsforvrengninger.

Eksempel på en frivillig eksportbegrensning (VER)

Det mest bemerkelsesverdige eksemplet er da Japan påla en VER på sin bileksport til USA som et resultat av amerikansk press på 1980-tallet. VER ga deretter den amerikanske bilindustrien en viss beskyttelse mot en flom av utenlandsk konkurranse.

Denne lettelsen var imidlertid kortvarig, da den til slutt resulterte i en økning i eksporten av dyrere japanske kjøretøy og en spredning av japanske monteringsfabrikker i Nord-Amerika.

Høydepunkter

– En frivillig eksportbegrensning (VER) er en selvpålagt grense på mengden av en vare som et eksportland har lov til å eksportere.

– De er knyttet til en frivillig importutvidelse (VIE), som er ment å gi rom for mer import, og kan omfatte senking av toll eller fall av kvoter.

– VER-er betraktes som ikke-tollmessige barrierer, som er restriktive handelshindringer – som kvoter og embargoer.