Systematisk prøvetaking
Hva er systematisk prøvetaking?
utvalg er en type sannsynlighetsutvalgsmetode der utvalgsmedlemmer fra en større populasjon velges ut i henhold til et tilfeldig utgangspunkt, men med et fast, periodisk intervall. Dette intervallet, kalt utvalgsintervallet, beregnes ved å dele populasjonsstørrelsen på ønsket utvalgsstørrelse. Til tross for at utvalgspopulasjonen er valgt på forhånd, anses systematisk prøvetaking fortsatt som tilfeldig dersom det periodiske intervallet er bestemt på forhånd og utgangspunktet er tilfeldig.
Forstå systematisk prøvetaking
Siden enkel tilfeldig prøvetaking av en populasjon kan være ineffektiv og tidkrevende, tyr statistikere til andre metoder, for eksempel systematisk prøvetaking. Å velge en prøvestørrelse gjennom en systematisk tilnærming kan gjøres raskt. Når et fast startpunkt er identifisert, velges et konstant intervall for å lette valg av deltaker.
Systematisk prøvetaking er å foretrekke fremfor enkel tilfeldig prøvetaking når det er lav risiko for datamanipulasjon. Hvis en slik risiko er høy når en forsker kan manipulere intervalllengden for å oppnå ønskede resultater, vil en enkel tilfeldig prøvetakingsteknikk være mer hensiktsmessig.
Systematisk prøvetaking er populært blant forskere og analytikere på grunn av sin enkelhet. Forskere antar generelt at resultatene er representative for de fleste normale populasjoner med mindre en tilfeldig karakteristikk uforholdsmessig eksisterer med hver "nte" dataprøve (noe som er usannsynlig). Med andre ord, en populasjon må vise en naturlig grad av tilfeldighet sammen med den valgte metrikken. Hvis populasjonen har en type standardisert mønster, er risikoen for å tilfeldigvis velge svært vanlige tilfeller mer tydelig.
Innenfor systematisk prøvetaking, som med andre prøvetakingsmetoder, må en målpopulasjon velges før deltakere velges. En populasjon kan identifiseres basert på et hvilket som helst antall ønskede egenskaper som passer til formålet med studien som utføres. Noen utvalgskriterier kan inkludere alder, kjønn, rase, beliggenhet, utdanningsnivå og/eller yrke.
Det finnes flere metoder for å prøve en populasjon for statistisk slutning; systematisk utvalg er en form for stikkprøver.
Eksempler på systematisk prøvetaking
Som et hypotetisk eksempel på systematisk prøvetaking, anta at i en befolkning på 10 000 mennesker, velger en statistiker hver 100. person for prøvetaking. Prøvetakingsintervallene kan også være systematiske, for eksempel å velge en ny prøve å trekke fra hver 12. time.
Som et annet eksempel, hvis du ønsker å velge en tilfeldig gruppe på 1 000 personer fra en befolkning på 50 000 ved hjelp av systematisk prøvetaking, må alle potensielle deltakere plasseres på en liste og et utgangspunkt vil bli valgt. Når listen er dannet, vil hver 50. person på listen (begynner tellingen ved det valgte startpunktet) bli valgt som deltaker, siden 50 000/1 000 = 50.
For eksempel, hvis det valgte startpunktet var 20, ville den 70. personen på listen bli valgt etterfulgt av den 120., og så videre. Når slutten av listen er nådd og hvis flere deltakere er nødvendig, går tellingen til begynnelsen av listen for å fullføre tellingen.
For å kunne gjennomføre systematisk prøvetaking må forskerne først vite størrelsen på målpopulasjonen.
Systematisk prøvetaking vs. klyngeprøvetaking
Systematisk prøvetaking og klyngeprøvetaking er forskjellige i hvordan de trekker prøvepunkter fra populasjonen som er inkludert i utvalget. Klyngeprøvetaking bryter populasjonen ned i klynger, mens systematisk prøvetaking bruker faste intervaller fra den større populasjonen for å lage utvalget.
Systematisk utvalg velger et tilfeldig utgangspunkt fra populasjonen, og deretter tas det et utvalg fra faste faste intervaller av populasjonen avhengig av størrelsen. Klyngeprøver deler populasjonen inn i klynger og tar deretter et enkelt tilfeldig utvalg fra hver klynge.
Klyngeprøvetaking anses som mindre presis enn andre prøvetakingsmetoder. Det kan imidlertid spare kostnader ved å få en prøve. Klyngeprøvetaking er en to-trinns prøvetakingsprosedyre. Det kan brukes når det er vanskelig å fylle ut en liste over hele befolkningen. For eksempel kan det være vanskelig å konstruere hele populasjonen av kundene til en dagligvarebutikk for å intervjue.
En person kan imidlertid opprette et tilfeldig undersett av butikker, som er det første trinnet i prosessen. Det andre trinnet er å intervjue et tilfeldig utvalg av kundene til disse butikkene. Dette er en enkel manuell prosess som kan spare tid og penger.
Begrensninger ved systematisk prøvetaking
En risiko som statistikere må vurdere når de gjennomfører systematiske prøvetakinger, er hvordan listen som brukes med prøveintervallet er organisert. Hvis populasjonen som er plassert på listen er organisert i et syklisk mønster som samsvarer med utvalgsintervallet, kan det valgte utvalget være partisk.
For eksempel ønsker en bedrifts personalavdeling å plukke ut et utvalg ansatte og spørre hvordan de føler om selskapets retningslinjer. Ansatte er gruppert i team på 20, med hvert team ledet av en leder. Hvis listen som brukes til å velge utvalgsstørrelsen er organisert med grupper samlet, risikerer statistikeren å velge bare ledere (eller ingen ledere i det hele tatt) avhengig av utvalgsintervallet.
Høydepunkter
Andre fordeler med denne metodikken inkluderer eliminering av fenomenet gruppert utvalg og lav sannsynlighet for å forurense data.
Det faste periodiske intervallet, kalt prøvetakingsintervallet, beregnes ved å dele populasjonsstørrelsen på ønsket utvalgsstørrelse.
Ulemper inkluderer over- eller underrepresentasjon av bestemte mønstre og større risiko for datamanipulering.
– Systematisk utvalg er en sannsynlighetsutvalgsmetode der et tilfeldig utvalg, med et fast periodisk intervall, velges fra en større populasjon.
FAQ
Hva er fordelene med systematisk prøvetaking?
Systematisk prøvetaking er enkelt å gjennomføre og lett å forstå, og derfor er det generelt foretrukket av forskere. Den sentrale antakelsen, at resultatene representerer flertallet av normale populasjoner, garanterer at hele populasjonen er jevnt utvalgt. Systematisk prøvetaking gir også en økt grad av kontroll sammenlignet med andre prøvetakingsmetoder på grunn av prosessen. Systematisk prøvetaking har også en lav risikofaktor fordi det er liten sjanse for at dataene kan bli kontaminert.
Hvordan skiller klynge og systematisk prøvetaking seg?
Klyngeprøvetaking og systematisk prøvetaking er forskjellige i hvordan de trekker prøvepunkter fra populasjonen som er inkludert i utvalget. Klyngeprøver deler populasjonen inn i klynger og tar deretter et enkelt tilfeldig utvalg fra hver klynge. Systematisk utvalg velger et tilfeldig utgangspunkt fra populasjonen, og deretter tas det et utvalg fra faste faste intervaller av populasjonen avhengig av størrelsen. Klyngeprøvetaking er utsatt for en større prøvetakingsfeil enn systematisk prøvetaking, selv om det kan være en billigere prosess.
Hva er ulempene med systematisk prøvetaking?
Den største ulempen med systematisk prøvetaking er at størrelsen på populasjonen er nødvendig. Uten å vite det spesifikke antallet deltakere i en populasjon, fungerer ikke systematisk prøvetaking godt. For eksempel, hvis en statistiker ønsker å undersøke alderen til hjemløse i en bestemt region, men ikke kan finne nøyaktig hvor mange hjemløse det er, vil de ikke ha en befolkningsstørrelse eller et utgangspunkt. En annen ulempe er at populasjonen må utvise en naturlig grad av tilfeldighet til den, ellers øker risikoen for å velge lignende tilfeller, noe som motvirker formålet med utvalget.
