Inflasjonsgap
Hva er et inflasjonsgap?
Et inflasjonsgap er et makroøkonomisk konsept som måler forskjellen mellom det nåværende nivået av realt bruttonasjonalprodukt (BNP) og BNP som ville eksistere hvis en økonomi hadde full sysselsetting.
Forstå et inflasjonsgap
Et inflasjonsgap eksisterer når etterspørselen etter varer og tjenester overstiger produksjonen på grunn av faktorer som høyere nivåer av samlet sysselsetting, økte handelsaktiviteter eller økte offentlige utgifter.
På dette bakteppet kan det reelle BNP overstige det potensielle BNP, noe som resulterer i et inflasjonsgap. Inflasjonsgapet er navngitt som sådan fordi den relative økningen i realt BNP får en økonomi til å øke forbruket, noe som fører til at prisene stiger i det lange løp.
For at gapet skal betraktes som inflasjonært, må dagens reale BNP være høyere enn økonomien ved full sysselsetting – også kjent som potensielt BNP.
Inflasjonsgapet representerer punktet i konjunktursyklusen når økonomien ekspanderer. På grunn av det høyere antallet tilgjengelige midler i økonomien, er forbrukere mer tilbøyelige til å kjøpe varer og tjenester. Ettersom etterspørselen etter varer og tjenester øker, men produksjonen ennå ikke har kompensert for skiftet, stiger prisene for å gjenopprette markedslikevekten.
Når det potensielle BNP er høyere enn det reelle BNP, omtales gapet i stedet som et deflasjonsgap. Den andre typen produksjonsgap er resesjonsgapet,. som beskriver en økonomi som opererer under full sysselsettingslikevekt.
Beregning av virkelig bruttonasjonalprodukt (BNP)
I følge makroøkonomisk teori bestemmer varemarkedet nivået på reelt BNP, som vises i følgende forhold. For å beregne reelt BNP, beregne først det nominelle BNP :
Y = C + I + G + NX
Hvor:
Y = nominelt BNP
C = forbruksutgifter
I = investering
G = offentlige utgifter
NX = nettoeksport
Deretter er det reelle BNP = Y/D, der D er BNP-deflatoren,. som setter inflasjonen i kraft over tid.
En økning i forbruksutgifter, investeringer, offentlige utgifter eller nettoeksport fører til at real BNP øker på kort sikt. Real BNP gir et mål på økonomisk vekst samtidig som det kompenserer for effektene av inflasjon eller deflasjon. Dette gir et resultat som står for forskjellen mellom faktisk økonomisk vekst og et enkelt skifte i prisene på varer eller tjenester i økonomien.
Finans- og pengepolitikk for å håndtere inflasjonsgapet
En regjering kan velge å bruke finanspolitikk for å redusere et inflasjonsgap, ofte gjennom å redusere antall midler som sirkulerer i økonomien. Dette kan oppnås gjennom reduksjoner i offentlige utgifter, skatteøkninger, obligasjons- og verdipapirutstedelser og reduksjoner i overføringsbetalinger.
Disse tilpasningene til de finanspolitiske forholdene i økonomien kan tjene til å gjenopprette økonomisk likevekt. Etter hvert som mengden penger i omløp avtar, synker også den samlede etterspørselen etter varer og tjenester, noe som reduserer inflasjonen.
Sentralbankene har også verktøy til rådighet for å bekjempe inflasjonsaktivitet. Når Federal Reserve (Fed) hever renten,. gjør det å låne midler dyrere.
Stram pengepolitikk bør senere redusere mengden penger som er tilgjengelig for de fleste forbrukere, og få mindre etterspørsel og priser eller inflasjon til å trekke seg tilbake. Når likevekt er nådd, kan Fed eller en annen sentralbank endre rentene tilsvarende.
Høydepunkter
– For at gapet skal anses som inflasjonært, må dagens reale BNP være høyere enn potensielt BNP.
– Et inflasjonsgap måler forskjellen mellom dagens nivå av realt BNP og BNP som ville eksistert dersom en økonomi hadde full sysselsetting.
– Politikk som kan redusere et inflasjonsgap inkluderer reduksjoner i offentlige utgifter, skatteøkninger, obligasjons- og verdipapirutstedelser, renteøkninger og reduksjoner i overføringsbetalinger.
