Ricardo-Barro-effekten

Hva er Ricardo-Barro-effekten?

Ricardo-Barro-effekten, også kjent som Ricardian equivalenc e,. er en økonomisk teori som antyder at når en regjering prøver å stimulere en økonomi ved å øke gjeldsfinansierte offentlige utgifter, forblir etterspørselen uendret, fordi offentligheten øker sparingen sin for å betale for forventet fremtidige skatteøkninger som skal brukes til å nedbetale gjelden.

Forstå Ricardo-Barro-effekten

Mens Ricardo-Barro-effekten ble utviklet av David Ricardo på 1800-tallet, ble den revidert av Harvard-professor Robert Barro til en mer forseggjort versjon av det samme konseptet. Teorien hans fastsetter at en persons forbruk bestemmes av nåverdien av hans inntekt etter skatt – deres intertemporale budsjettbegrensning.

Så regjeringen kan ikke stimulere forbruksutgifter siden folk antar at det som oppnås nå vil bli oppveid av høyere skatter som skal betales i fremtiden. Det innebærer også at uansett hvordan en regjering velger å øke utgiftene ved å låne opp eller øke skatten, vil etterspørselen forbli uendret, fordi gjeldsfinansierte offentlige utgifter vil " trenge ut " private utgifter.

Argumenter mot Ricardo-Barro-effekten

De store argumentene mot Ricardo-Barro-effekten skyldes det som oppfattes som de urealistiske forutsetningene som teorien bygger på. Disse forutsetningene inkluderer eksistensen av perfekte kapitalmarkeder og muligheten for enkeltpersoner til å låne og spare når de vil. I tillegg er det antakelsen om at enkeltpersoner er villige til å spare for en fremtidig skatteøkning, som de kanskje ikke ser det i løpet av livet. Dette stemmer ikke i dag, når USAs personlige sparerate har falt til laveste nivåer i flere tiår, selv når amerikanske statlige lån øker. Folk ser bare ikke ut til å oppføre seg på en måte som er i samsvar med Ricardiansk ekvivalens.

Eurosonen gir noen bevis på Ricardian-ekvivalens

Det er ingen bevis for at Ricardo-Barro-effekten endret sparing da Reagan-administrasjonen kuttet skattene og økte militærutgiftene mellom 1981-85. Faktisk falt netto privat sparing i prosent av BNP til 7,47 % i perioden 1981-86, fra 8,5 % i 1976-80. Finanskrisen i eurosonen har gitt noen bevis for å støtte Ricardiansk ekvivalens. Basert på data fra 2007 er det en sterk sammenheng mellom offentlige gjeldsbyrder og endringer i husholdningenes finansielle formue for 12 av de 15 landene innenfor unionen.