rabatthus
Hva er et rabatthus?
I finansverdenen er et rabatthus et firma som spesialiserer seg på handel, diskontering og forhandling av veksler eller gjeldsbrev. Transaksjonene utføres generelt i stor skala med transaksjoner som også inkluderer statsobligasjoner og statskasseveksler.
Også kjent som regningsmeglere, opererte lavprishus primært i Storbritannia, og spilte en nøkkelrolle i det finansielle systemet der frem til midten av 1990-tallet. I 2000 opphørte britiske lavprishus stort sett å eksistere som separate finansinstitusjoner. De eksisterer ikke lenger som separate finansinstitusjoner, selv om noen fortsatt er i India og andre nasjoner.
Forstå et rabatthus
Med sin opprinnelse i 1820-årene satt lavprishus en gang i hjertet av Londons pengemarkedssystem. De blir i praksis tjent som pengeutlånere som deltar i kjøp og diskontering av veksler og andre finansielle produkter som pengemarkedspapirer, visse statsobligasjoner og bankers aksept (BA). Ved å gi et klart marked for kortsiktige statsgaranterte verdipapirer og andre pengemarkedsinstrumenter, og diskontere kortsiktige forpliktelser for andre finansinstitusjoner med behov for midler, ga de likviditet i det sekundære pengemarkedet.
Et diskonteringshus spesialiserte seg på å diskontere kortdaterte finansielle verdipapirer og fungerte som et mellomledd mellom en långiver og en låntaker, og forhandlet om kjøp av forskjellige innskuddsbevis (CD-er), sertifikater og andre pengemarkedsinstrumenter nevnt ovenfor til mindre enn pålydende verdi. Gjennom disse kortsiktige verdipapirene lånte de midler fra forretningsbanker til en rente under markedsrenten og låner disse midlene til låntakere til en litt høyere rente. Rentedifferansen utgjorde et overskudd for diskonteringshuset.
Rabattbanker og finanssystem
Bank of England ( BoE) handlet direkte med lavprishusene for å motvirke mangel på daglige midler og kreditt i interbankmarkedet. For å regulere pengemengden i økonomien, driver banken åpne markedsoperasjoner som innebærer å utvide eller kontrahere volumet av eiendeler i banken. Det gjorde en gang dette utelukkende ved å tilby lån til lavprishus gjennom kommersielle papirer eller statsstøttede verdipapirer.
Rabatthusene brukte lånene til å kjøpe pengemarkedspapirer fra kommersielle banker, og gjorde dermed disse bankene i stand til å dekke deres midlertidige behov for utlånbare midler eller for kontantreserver. På den måten fungerte rabatthusene som mellomledd mellom sentralbanken og det kommersielle banksystemet i England. Ved å øke eller redusere diskonteringsrenten – renten som sentralbanken låner ut reserver med til banksystemet – kan Bank of England kontrollere lånekostnadene og faktisk pengemengden.
Et lavprishus trengte imidlertid ikke nødvendigvis å låne midler fra sentralbanken først for å gi lån til kommersielle banker. Det fungerte også i omvendt scenario. Banker med behov for midler ville selge kommersielle papirer til lavprishuset, som tok en liten spredning fra transaksjonen. Disse regningene ville bli solgt til institusjoner med overskudd av kontanter, som ga midlene som skulle lånes ut. I sin tur diskonterte Bank of England regningene for lavprishuset og opprettholdt dermed en direkte kobling med pengemarkedet og de rådende rentene i økonomien.
Nedgang for rabatthuset
Med opprinnelse fra et uformelt nettverk av vekselmeglere, som kjøpte veksler og solgte dem til Bank of England, ble rabatthussystemet formelt satt opp i Storbritannia etter finanskrakket i 1825. Det forble praktisk talt uendret i 150 år. Det var 12 lavprishus, alle basert i City (Londons finansdistrikt), og de hadde monopol på daglige forretninger med Bank of England i veksler og, i mindre grad, i gylte (britiske statspapirer, tilsvarende amerikanske statskasseveksler og obligasjoner).
Elektronisk handel, lansering av derivatmarkeder og veksten i repomarkedet begynte å gi konkurranse om lavprishusenes tjenester tidlig på 1980-tallet. Men deres dødsstøt ble lød på midten av 1990-tallet, da Bank of England radikalt begynte å omstrukturere måten den satte renten på og regulerte pengemengden. I 1996 avsluttet den den privilegerte posisjonen til lavprishusene ved å åpne for handel med kortsiktige pengemarkedsinstrumenter for et bredt spekter av banker, byggeforeninger og verdipapirforetak, basert både i Storbritannia og i utlandet.
I 2000 stoppet alle britiske lavprishus virksomheten.
Det siste lavprishuset som ble stengt var Gerrard & King i november 2000.
Alle Storbritannias internasjonale banker har nå store finansavdelinger, som handler med statsobligasjoner og instrumenter på pan-europeisk basis.
Spesielle hensyn
I USA refererer et lavprishus til en stor butikk som kan tilby varige forbruksvarer til under vanlige listepriser, på grunn av sin evne til å kjøpe i bulk og bruke utgiftskontrollerende praksis.
##Høydepunkter
– Rabatthus er finansinstitusjoner som fungerer som pengeutlånere, eller fungerer som mellomledd mellom kommersielle långivere og låntakere, som handler med ulike kortsiktige verdipapirer og instrumenter.
– I 2000 sluttet britiske lavprishus stort sett å eksistere som separate finansinstitusjoner.
- Hovedsakelig lokalisert i Storbritannia, ga rabatthus en gang et klart sekundærmarked, og sikret dermed likviditet i det britiske pengesystemet. Bank of England opererte ofte gjennom lavprishus for å hjelpe til med å regulere pengemengden, sette renter og gi kreditt til kommersielle banker.
