Cape Cod-metoden

Hva er Cape Cod-metoden?

Cape Cod-metoden brukes til å beregne tapsreserver for forsikringsselskaper, som bruker vekter proporsjonal med tapseksponering og omvendt proporsjonal med tapsutvikling. Cape Cod-metoden opererer under forutsetningen at premier eller andre volummål er kjent for historiske ulykkesår, og at endelige tapsforhold er identiske for alle ulykkesår. Cape Cod-metoden kalles noen ganger Stanard-Buhlmann-metoden.

Hvordan Cape Cod-metoden fungerer

Cape Cod-metoden er basert på rammeverket skapt av Bornhuetter-Ferguson- metoden for tapsutvikling, selv om metodene har viktige forskjeller. Bornhuetter-Ferguson-metoden fungerer også som rammeverket for kjedestigemetoden og additivmetoden. Den primære forskjellen mellom Cape Cod- og Bornhuetter-Ferguson-metodene er at Cape Cod-metoden skaper ultimate tapsestimater ved å bruke både intern og ekstern informasjon.

I Cape Cod-metoden beregnes tapsreserver som hittil tap delt på eksponeringen og deretter delt på den endelige tapsutviklingsfaktoren. Både tap til dato og eksponeringsgrad er trendjustert. Akkumulerte tap beregnes ved å bruke en avløpstrekant, som inneholder tap for inneværende år samt premier og tidligere tapsberegninger. Dette skaper en rekke vekter som er proporsjonale med eksponering og omvendt proporsjonale med tapsutvikling.

Spesielle hensyn

Prosessen med å arrangere kjente metoder for tapsreservering, under paraplyen av den utvidede Bornhuetter-Ferguson-metoden, som Cape Cod-metoden er en del av, krever identifisering av tidligere estimatorer av utviklingsmønsteret og de forventede endelige tapene. Denne prosessen kan reverseres ved å kombinere komponenter fra forskjellige metoder for å oppnå nye versjoner av den utvidede Bornhuetter-Ferguson-metoden. Bornhuetter-Ferguson-prinsippet foreslår samtidig bruk av ulike versjoner av den utvidede Bornhuetter-Ferguson-metoden og en sammenligning av de resulterende prediktorene for å velge de beste prediktorene og for å bestemme prediksjonsområder.

Kritikk av Cape Cod-metoden

Cape Cod-metoden har noen ulemper. For eksempel tar den ikke hensyn til variasjon i både historiske tapsestimater og tapsutviklingsfaktorer, og tapseksponeringen antas å være konstant over tid. Denne metoden kan forstå påløpte, men ikke rapporterte (IBNR) tap hvis forsikringsselskapet tegner de samme forsikringene til lavere priser over tid.

Metoden gir også større vekt til historisk erfaring i forhold til nyere erfaring, siden mer modne ulykkesår er nærmere det endelige tapet. En beste praksis for aktuarer er å bruke en tapsreserveringsmetode som kombinerer kjedestigemetoden med en eksponeringsbasert metode, som for eksempel Cape Cod-metoden.

Høydepunkter

– En sentral ulempe med Cape Cod-metoden er at den ikke tar hensyn til variasjon i både historiske tapsestimater og tapsutviklingsfaktorer, og tapseksponeringen antas å være konstant over tid.

– Cape Cod-metoden, også kjent som Stanard-Buhlmann-metoden, hjelper til med å beregne tapsreserver.

– Cape Cod-metoden skaper ultimate tapsestimater ved å bruke både intern og ekstern informasjon.

– Denne metoden beregner tapsreserver som hittil tap delt på eksponeringen og deretter delt på den endelige tapsutviklingsfaktoren.