Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

Hva er Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)?

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er et FN- organ. Målet til ILO er å fremme sosial og økonomisk rettferdighet ved å fastsette internasjonale arbeidsstandarder. ILO har 187 medlemsland og har hovedkontor i Genève, Sveits, med omtrent 40 feltkontorer rundt om i verden. Standardene som opprettholdes av ILO er i store trekk ment å sikre tilgjengelig, produktivt og bærekraftig arbeid over hele verden under forhold med frihet, rettferdighet, sikkerhet og verdighet.

Forstå ILO

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble grunnlagt i 1919 under Folkeforbundet og innlemmet i FN som et spesialorgan i 1946. ILO er det første og eldste spesialorganet til FN. Organisasjonens mål er å tjene som en samlende styrke blant myndigheter, bedrifter og arbeidere. Den understreker behovet for at arbeidstakere skal nyte godt av forhold med frihet, rettferdighet, sikkerhet og menneskeverd gjennom sitt arbeid.

ILO fremmer internasjonale arbeidsstandarder gjennom sine feltkontorer i Afrika, Latin-Amerika og Karibia, de arabiske statene, Asia og Stillehavet, og Europa og Sentral-Asia. Organisasjonen gir opplæring i rettferdige ansettelsesstandarder,. tilbyr teknisk samarbeid for prosjekter i partnerland, analyserer arbeidsstatistikk og publiserer relatert forskning, og holder regelmessig arrangementer og konferanser for å undersøke kritiske sosiale og arbeidsmessige spørsmål. ILO ble tildelt Nobels fredspris i 1969. Organisasjonen ble anerkjent for å forbedre brorskap og fred mellom nasjoner, forfølge anstendig arbeid og rettferdighet for arbeidere og gi teknisk bistand til utviklingsland.

Arbeidsstandardene fastsatt av ILO har blitt publisert i 190 konvensjoner og seks protokoller. Disse standardene anerkjenner retten til kollektive forhandlinger,. forsøk på å eliminere tvangsarbeid og tvangsarbeid og avskaffe barnearbeid, og eliminere diskrimineringshandlinger med hensyn til arbeid og yrke. Som et resultat er protokollene og konvensjonene til ILO en viktig bidragsyter til internasjonal arbeidsrett.

Organisasjonen har en tredelt struktur som samler regjeringer, arbeidsgivere og arbeidere. De tre hovedorganene i ILO er Den internasjonale arbeidskonferansen, det styrende organet og Det internasjonale arbeidskontoret. Den internasjonale arbeidskonferansen møtes årlig for å formulere internasjonale arbeidsstandarder; det styrende organet møtes tre ganger i året, og fungerer som eksekutivråd og bestemmer byråets politikk og budsjett; og International Labour Office er det faste sekretariatet som administrerer organisasjonen og gjennomfører aktiviteter.

ILOs liste over internasjonale arbeidsstandarder

Dette er juridiske instrumenter skapt av myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere som fastsetter grunnleggende prinsipper og rettigheter på jobben. De har form av enten konvensjoner/protokoller, som er juridisk bindende internasjonale traktater ratifisert av medlemslandene, eller anbefalinger, som er ikke-bindende retningslinjer. De førstnevnte opprettes og vedtas på den årlige internasjonale arbeidskonferansen, hvoretter de må ratifiseres av medlemslandenes styrende organer, for eksempel et parlament eller en kongress. Det er åtte grunnleggende konvensjoner:

1. Foreningsfrihet og beskyttelse av retten til å organisere konvensjonen, 1948 (nr. 87)

2. Rett til organisasjon og kollektive forhandlinger, 1949 (nr. 98)

3. Tvangsarbeidskonvensjon, 1930 (nr. 29) (og dens 2014-protokoll)

4. Avskaffelse av tvangsarbeidskonvensjonen, 1957 (nr. 105)

5. Minstealderskonvensjon, 1973 (nr. 138)

6. Konvensjonen om verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182)

7. Konvensjon om likelønn, 1951 (nr. 100)

8. Diskrimineringskonvensjon (sysselsetting og yrke), 1958 (nr. 111)

Det er også fire styringskonvensjoner, som anses som viktige for "fungeringen av det internasjonale arbeidsstandardsystemet":

1. Arbeidstilsynets konvensjon, 1947 (nr. 81)

2. Sysselsettingspolitisk konvensjon, 1964 (nr. 122)

3. Arbeidstilsynets konvensjon (landbruk), 1969 (nr. 129)

4. Trepartskonsultasjon (internasjonale arbeidsstandarder) konvensjon, 1976 (nr. 144)

ILO-programmer

ILO har konsolidert sine nåværende tekniske prosjekter i fem "flaggskipprogrammer designet for å forbedre effektiviteten og virkningen av utviklingssamarbeidet med bestanddeler på global skala." Disse programmene er:

BetterWork

Dette programmet er viet til å forbedre arbeidsforholdene i fabrikkene i kles- og fottøyindustrien, og drives i fellesskap med Verdensbankgruppens International Finance Corporation. Vekten er lagt på "varige forbedringer i stedet for raske løsninger" og involverer åtte land på tre kontinenter, som jobber praktisk med 1250 fabrikker og over 1,5 millioner arbeidere. Programmets mål er å "bevise at trygt, verdig arbeid betyr mer produktive fabrikker og en mer lønnsom forretningsmodell som kommer både arbeidere, ledere, land og forbrukere til gode."

Globalt flaggskipprogram for bygging av spesielle beskyttelsesgulv (SPF) for alle

Dette programmet ble lansert i 2016 og dets langsiktige intensjon er "å utvide sosial beskyttelse til de fem milliarder menneskene som er delvis dekket eller lever uten sosial beskyttelse og verdigheten det gir."

I følge ILO mangler 73 % av klodens befolkning sosial beskyttelse, med fem milliarder mennesker som lever med daglig angst. ILO håper å endre det ved å skape "nasjonalt passende sosiale beskyttelsessystemer og tiltak for alle, inkludert etasjer." Det vil "støtte regjeringer, arbeider- og arbeidsgiversammenslutninger og sivilsamfunnsorganisasjoner i 21 land, i samarbeid med andre FN-organisasjoner."

Det første målet for det globale flaggskipprogrammet var å «endre 130 millioner liv innen 2020 gjennom å etablere omfattende sosiale beskyttelsessystemer i 21 land og gjennomføre en global kunnskapsutviklings- og utdanningskampanje». Fra og med april 2021 gir nettstedet ingen indikasjon på om målet ble nådd eller ikke.

Med fremveksten av COVID-19-pandemien har den også tatt på seg utfordringen med å inkludere landenes reaksjoner på pandemien i sitt oppdrag for å beskytte arbeidere.

Internasjonalt program for avskaffelse av barnearbeid og tvangsarbeid (IPEC+)

I følge ILO er det 152 millioner barn som utfører barnearbeid, 40 millioner menn, kvinner og barn i «moderne slaveri», 24,9 millioner mennesker i tvangsarbeid og 15,4 millioner mennesker i tvangsekteskap. Dette programmet håper å få slutt på disse plagene. Det er et relativt nytt program som kombinerte to eldre om barnearbeid og tvangsarbeid. IPEC+ samarbeider med myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere for å:

• Styrke teknisk og styringskapasitet for å skape transformative endringer i offentlige institusjoner, lover og praksis på alle nivåer

• Oppmuntre til effektivt engasjement og samarbeid mellom komponentene og andre interessenter

• Utvide kunnskap betydelig og politikkorientert råd og informasjon

Målene er å eliminere barnearbeid innen 2025 og avslutte tvangsarbeid og menneskehandel innen 2030, i samsvar med FNs 2030 Sustainable Development Agenda, som ble vedtatt i 2015.

Sikkerhet + helse for alle

Opprinnelig kjent som Global Action for Prevention on Occupational Safety and Health (GAP-OSH)-programmet, var dette ment å "forbedre helsen og sikkerheten til arbeidere i små og mellomstore bedrifter gjennom å fremme en global forebyggingskultur." Den ble opprettet i 2016 og har vært aktiv i 15 land og globalt.

I følge ILO dør 2,78 millioner arbeidere hvert år av arbeidsrelaterte skader og sykdommer og 374 millioner flere lider av ikke-dødelige. De tapte arbeidsdagene utgjør nesten 4 % av verdens årlige bruttonasjonalprodukt (BNP). Dens spesielle mål er:

– Farlige sektorer, som landbruk og bygg og anlegg

• Arbeidstakere med høyere sårbarhet for yrkesskader og sykdommer, inkludert unge arbeidstakere (15-24), kvinner og migrantarbeidere

• Små og mellomstore bedrifter

• Globale forsyningskjeder

Med bruken av COVID-19, har det blitt omformålt å tilby "et skreddersydd sett med intervensjoner for å møte de umiddelbare og langsiktige sikkerhets- og helsebehovene til bestanddeler relatert til COVID-19."

Jobs for Peace and Resilience

Dette programmet fokuserer på å skape arbeidsplasser i land der det er konflikter og katastrofer, med vekt på sysselsetting for unge mennesker og kvinner. Dens hovedmål, som den håper å oppnå gjennom å bygge institusjoner, sosial dialog og etablere grunnleggende prinsipper og rettigheter på jobben, er:

• Gi direkte jobbskaping og inntektssikkerhet

• Forbedre ferdigheter for ansettbarhet

• Støtte til selvstendig næringsdrivende, bedrifter og kooperativer

• Bygge bro mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft

24 millioner

Antallet nye arbeidsplasser som kan skapes rundt om i verden gjennom overgangen til en grønn økonomi.

Fremtiden til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

I 2019 samlet ILO seg for Global Commission on the Future of Work. Som forberedelse til konferansen deltok om lag 110 land i dialoger på regionalt og nasjonalt nivå. Den påfølgende rapporten ga anbefalinger til regjeringer om hvordan de best kan nærme seg utfordringene i det 21. århundres arbeidsmiljø. Blant disse anbefalingene var en universell arbeidsgaranti, sosial beskyttelse fra fødsel til alderdom og rett til livslang læring.

ILO vurderte også hvilken innvirkning en overgang til en grønn økonomi ville ha på sysselsettingen. I følge ILO kan en overgang til en grønnere økonomi skape 24 millioner nye arbeidsplasser rundt om i verden innen 2030 hvis den riktige politikken blir på plass.

Høydepunkter

– Konvensjonene og protokollene til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er en stor bidragsyter til internasjonal arbeidsrett.

– Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er et FN-organ.

– Målet til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er å fremme sosial og økonomisk rettferdighet ved å fastsette internasjonale arbeidsstandarder.