Definitive verdipapirer

Hva er endelige verdipapirer?

Definitive verdipapirer er verdipapirer utstedt med papirsertifikat. De står i kontrast til verdipapirer som gir utstedere inn i et datasystem. Regjeringer eller selskaper kan sirkulere endelige verdipapirer; imidlertid sirkuleres de betydelig sjeldnere i dag enn de var før utbredt digitalisering.

Forstå endelige verdipapirer

Definitive verdipapirer har falt i unåde først og fremst på grunn av elektronisk journalføring. Investorer kan lett miste papirsertifikater, og de er også utsatt for tyveri og svindel, noe som gjør dem til en mindre attraktiv måte å eie et verdipapir på.

Ihendehaverobligasjoner er en type definitiv sikkerhet siden de er utstedt i sertifikatform og ikke knyttet til en investors navn. Den som fremviser obligasjonens kupongbetalinger og sertifikat mottar skyldige penger.

For å løse inn kuponger for ihendehaverobligasjoner, måtte investorer tidligere fysisk kutte papirkupongene og sende dem til utstederen for innløsning. Investorer i dag ser denne prosessen som ineffektiv, en grunn til at ihendehaverobligasjoner ikke lenger utstedes i USA, selv om den primære grunnen var å forhindre svindel.

Selv verdipapirer utstedt i dag med papirsertifikater blir nesten alltid også registrert elektronisk for beskyttelse av investoren. I tilfelle det fysiske sertifikatet går tapt, er det en registrert digital transaksjon som beviser eierskapet til verdipapiret.

Registrerte obligasjoner regnes også som definitive verdipapirer, selv om de er knyttet til kjøperens navn. Det er således kun den som obligasjonen er registrert i navnet som kan innløse obligasjonen, uavhengig av hvem som fremviser obligasjonsbeviset.

Definitive verdipapirer som ihendehaverobligasjoner i dag

Bærerobligasjoner ble sist utstedt i USA i 1982 etter at Tax Equity and Fiscal Responsibility Act (TEFRA) påla bøter mot deres utstedere og kjøpere. Loven satte effektivt en stopper for denne typen obligasjoner.

Fordi ihendehaverobligasjoner ikke var knyttet til en investors navn, ga de en måte for folk å investere, og derfor akkumulere penger anonymt. Denne praksisen tillot skattesvindel og unndragelse fra investorens side.

Du kan imidlertid fortsatt kjøpe ihendehaverobligasjoner i land utenfor USA. For eksempel er euroobligasjoner en favoritttype ihendehaverobligasjoner som lar utenlandske statsborgere investere pengene sine i et selskap eller en regjering i et annet land. Interessant nok trenger verken investoren eller utstederen å være i Europa eller bruke euro, som navnet ser ut til å tilsi.

Eksempler fra den virkelige verden på bærerobligasjon

I 2014 utstedte Apple en Eurobond, der selskapet samlet inn 2,8 milliarder euro. Dette var første gang Apple utstedte gjeld i en valuta som ikke var amerikanske dollar.

Den primære grunnen til dette var på grunn av de lavere lånekostnadene i Europa; noe som betyr at Apple måtte betale lavere kupongbetalinger til obligasjonseierne. De to transjene som obligasjonene kom inn i betalte en kupong på 1 % og 1,6 %.

Gjelden ble vurdert til AA og i høy etterspørsel, noe som fikk finansanalytikere til å tro at andre selskaper kan bestemme seg for å utstede gjeld i euro på grunn av de bedre rentene. Apple, noen måneder tidligere, hadde også utstedt gjeld for å kjøpe tilbake aksjer i stedet for å måtte bruke sine store kontantreserver for å gjøre det. Bruk av kontanter ville ha resultert i skattekostnader som Apple kunne unngå.

Mens noen kan se kjøp av disse obligasjonene som en måte for investorer å unngå å betale skatt hjemme, forblir investeringer i ihendehaverobligasjoner lovlige. Videre kan selskaper som utsteder denne typen obligasjoner betale lavere avkastning enn de ville måtte betale hjemme, i tilfellet med Apple. Et selskap kan oppnå denne lavere avkastningen ved å velge å utstede sine obligasjoner i et land med renter som i dag er lavere enn i hjemlandet, som er en smart forretningsstrategi.

Høydepunkter

– Ihendehaverobligasjoner, nå ute av bruk i USA, er en type definitiv verdipapir, utstedt på papir og ikke knyttet til en investors navn.

– Definitive verdipapirer er de som er utstedt på papir, kontra verdipapirer som er utstedt digitalt.

– Selv når endelige verdipapirer utstedes nå, er de vanligvis sikkerhetskopiert med en digital versjon, for å beskytte mot tyveri eller tap.

• Selskaper og myndigheter sirkulerer denne typen verdipapirer, selv om bruken av dem har blitt mindre i den digitale tidsalderen.