Moralsk fare
Hva er en moralsk fare?
Moralsk fare er risikoen for at en part ikke har inngått en kontrakt i god tro eller har gitt villedende informasjon om sine eiendeler, forpliktelser eller kredittkapasitet. I tillegg kan moralsk fare også bety at en part har et insentiv til å ta uvanlige risikoer i et desperat forsøk på å tjene penger før kontrakten avgjøres. Moralske farer kan være tilstede når som helst to parter kommer til enighet med hverandre. Hver part i en kontrakt kan ha mulighet til å tjene på å handle i strid med prinsippene i avtalen.
Hver gang en part i en avtale ikke trenger å lide de potensielle konsekvensene av en risiko, øker sannsynligheten for en moralsk fare.
Forstå moralsk fare
En moralsk fare oppstår når en part i en transaksjon har mulighet til å påta seg ytterligere risikoer som påvirker den andre parten negativt. Avgjørelsen er ikke basert på hva som anses som riktig, men hva som gir høyest nyttenivå, derav referansen til moral. Dette kan gjelde aktiviteter innenfor finansnæringen, for eksempel med kontrakten mellom en låntaker eller långiver,. samt forsikringsbransjen. For eksempel, når en eiendomseier skaffer seg forsikring på en eiendom, er kontrakten basert på ideen om at eiendomseieren vil unngå situasjoner som kan skade eiendommen. Den moralske faren eksisterer at eiendomseieren, på grunn av tilgjengeligheten av forsikringen, kan være mindre tilbøyelig til å beskytte eiendommen, siden betalingen fra et forsikringsselskap reduserer byrden på eiendomseieren i tilfelle en katastrofe.
Moralsk fare kan også eksistere i arbeidsgiver-ansatt-forhold. Hvis en ansatt har en firmabil som han ikke trenger å betale for reparasjoner eller vedlikehold, kan det være mindre sannsynlig at den ansatte er forsiktig og mer sannsynlig å ta risiko med kjøretøyet.
Når moralske farer ved investeringer fører til finansielle kriser, øker ofte kravet om strengere myndighetsreguleringer.
Et eksempel på moralsk fare
Før finanskrisen i 2008, da boligboblen sprakk, kunne enkelte handlinger fra långivers side kvalifisere som moralsk fare. For eksempel kan en boliglånsmegler som jobber for en utlånende utlåner ha blitt oppmuntret gjennom bruk av insentiver, for eksempel provisjoner, til å gi så mange lån som mulig uavhengig av låntakerens økonomiske midler. Siden lånene var ment å selges til investorer, og flytte risikoen bort fra utlånsinstitusjonen, opplevde boliglånsmegleren og den opprinnelige långiveren økonomiske gevinster fra den økte risikoen, mens byrden av den nevnte risikoen til slutt ville falle på investorene.
Låntakere som begynte å slite med å betale boliglån, opplevde også moralske farer når de bestemte seg for om de skulle forsøke å oppfylle den økonomiske forpliktelsen eller gå bort fra lån som ble vanskeligere å tilbakebetale. Etter hvert som eiendomsverdiene falt, havnet låntakere dypere under vann på lånene sine. Boligene var verdt mindre enn beløpet som skyldtes på de tilhørende pantelånene. Noen huseiere kan ha sett på dette som et insentiv til å gå bort, da deres økonomiske byrde ville bli mindre ved å forlate en eiendom.
##Høydepunkter
– Frem mot finanskrisen i 2008 var viljen til enkelte huseiere til å gå bort fra et boliglån en tidligere uforutsett moralsk fare.
Moral hazard kan eksistere når en part i en kontrakt kan ta risiko uten å måtte lide konsekvenser.
Moral hazard er vanlig i utlåns- og forsikringsbransjen, men kan også eksistere i arbeidstaker-arbeidsgiverforhold.
