Lintner-modellen

Hva er Lintner-modellen?

Lintner-modellen er en økonomisk formel for å fastsette en optimal utbyttepolitikk. Det ble foreslått i 1956 av tidligere Harvard Business School-professor John Lintner og fokuserer på to kjernebegreper:

Et selskaps mål for utbetalingsforhold
Hastigheten som gjeldende utbytte tilpasser seg til målet

Selv om den opprinnelig var en beskrivende modell ment å forklare hvordan bedrifter observeres for å sette utbytte, har modellen også blitt brukt som en preskriptiv modell for hvordan bedrifter bør sette utbyttepolitikk.

Forstå Lintner-modellen

Følgende formel beskriver et modent selskaps utbytteutbetaling:

$\begin&D_t=k+PAC(TD_t-D_)+e_t\&\textbf\&D=\text \&\text_t \text\&\text{$t$, endringen fra forrige}\&\text(t- 1)\&\text=\text<1\text\&\text\&TD=\text\ &k=\text\&e_t=\text\end$

I 1956 utviklet John Lintner denne utbyttemodellen gjennom induktiv forskning med 28 store, offentlige produksjonsbedrifter. Selv om Lintner gikk bort for mange år siden, er modellen hans fortsatt det aksepterte utgangspunktet for å forstå hvordan selskapers utbytte oppfører seg over tid.

Lintner observerte følgende viktige aspekter av selskapets utbyttepolitikk:

Selskaper har en tendens til å sette langsiktige mål for utbytte-til-inntjening i henhold til mengden positive netto nåverdi- prosjekter (NPV) de har tilgjengelig.
Inntjeningsøkninger er ikke alltid bærekraftige. Som et resultat vil ikke utbyttepolitikken endres vesentlig før ledere kan se at nye inntjeningsnivåer er bærekraftige.

Mens alle selskaper ønsker å opprettholde en konstant utbytteutbetaling for å maksimere aksjonærformuen, tvinger naturlige forretningssvingninger selskaper til å projisere utbytte på lang sikt, basert på deres målutbetalingsforhold.

Fra Lintners formel baserer et selskaps styre derfor sine beslutninger om utbytte på selskapets nåværende nettoinntekt,. men justerer dem for visse systemiske sjokk, og tilpasser dem gradvis til endringer i inntekt over tid.

Lintner-modellen og fastsettelse av utbytte for bedrifter

Et selskaps styre fastsetter utbyttepolitikken, inkludert utbetalingssatsen og dato(er) for utdeling. Dette er et tilfelle der aksjonærer ikke er i stand til å stemme på et selskapstiltak - i motsetning til en fusjon eller oppkjøp, og ytterligere kritiske spørsmål som lederkompensasjon.

De tre hovedtilnærmingene til bedriftens utbyttepolitikk er som følger:

Resttilnærmingen,. der utbyttebetalinger kommer ut av den resterende eller resterende egenkapitalen først etter at spesifikke prosjektkapitalkrav er oppfylt. Selskaper som bruker tilnærmingen til gjenværende utbytte prøver vanligvis å opprettholde balanse i forholdet mellom gjeld og egenkapital (D/E) før de foretar noen utdelinger.
Stabilitetstilnærmingen, der styret ofte fastsetter kvartalsvise utbytter til en brøkdel av årlig inntjening. Dette reduserer usikkerheten for investorer og gir dem en stabil inntektskilde.
En hybrid av både resttilnærmingen og stabilitetstilnærmingen, der et selskaps styre ser på D/E-forholdet som et langsiktig mål. I disse tilfellene bestemmer selskapene vanligvis et bestemt utbytte som er en relativt liten del av den årlige inntekten og lett kan opprettholdes, samt en ekstra utbyttebetaling som kun skal deles ut når inntekten overstiger generelle nivåer.

Høydepunkter

– Ved å følge modellen kan et selskaps styre enkelt evaluere effektiviteten av utbyttepolitikken.

– Modellen fokuserer på målet for utbytteutbetalingsforhold og på tiden det tar før økt utbytte viser seg stabilt.

– Lintner-modellen er en økonomisk formel for å bestemme den optimale utbyttepolitikken for et firma.