Kjernelikviditet
Hva er kjernelikviditet?
Kjernelikviditet refererer til kontanter og andre finansielle eiendeler som bankene besitter som enkelt kan likvideres og utbetales som en del av operasjonelle kontantstrømmer (OCF). Eksempler på kjernelikviditetsmidler vil være kontanter, statsobligasjoner (statsobligasjoner) og pengemarkedsfond.
Forstå kjernelikviditet
Kjernelikviditeten til en bank er de eiendelene (kontanter, kontantekvivalenter, statsobligasjoner osv.) som umiddelbart kan brukes til bankens likviditetsbehov for å oppfylle betalingsforpliktelsene. På den annen side skaper bankene likviditet for andre gjennom utlån og finansvirksomhet. Ved å skape likviditet i markedet tjener banknæringen profitt og har en viktig rolle i økonomien, men må på sin side binde opp noen av midlene i mindre likvide eiendeler.
Bankene står derfor overfor to sentrale spørsmål med hensyn til å styre sin likviditetsposisjon. Bankenes viktigste lederposisjon er å balansere likviditetsskaping med likviditetsrisiko. Likviditetsrisiko for en bank inkluderer både risikoen for å ikke være i stand til å finansiere sine finansieringsforpliktelser (som utlånsvirksomhet eller betale renter til egne långivere) og risikoen for ikke å kunne møte etterspørselen etter uttak (ekstremfallet er en påkjøring banken ). En mangel på likviditet i en bank kan ende opp med å føre til svikt og nedleggelse av banken; likviditetsmangel i en spesielt stor bank eller mange banker samtidig kan utløse en finanskrise.
En potensiell knapphet på likviditet anses å være en av de mest fremtredende risikoene bankene står overfor, og samtidig anses et likviditetsoverskudd som et trekk på konkurranseevnen fordi disse midlene ikke kan lånes ut til nye låntakere og dermed tjene renteinntekter. Banker bruker vanligvis prognoser for å forutse mengden kontanter som kontoeiere trenger for å ta ut, men det er viktig at bankene ikke overvurderer mengden kontanter og kontantekvivalenter som kreves for kjernelikviditet fordi ubrukte kontanter som er igjen i kjernelikviditeten ikke kan brukes av bank for å oppnå økt avkastning. Dette utgjør en alternativkostnad for banken.
I følge økonomene Chagwiza, Garira og Moyo (2015) burde bankene konstruere en «kjernelikviditetsportefølje» for å optimalisere likviditetsbufferen for å minimere disse risikoene som bankene står overfor – i stedet for bare å holde en vilkårlig reserve av kontanter. På denne måten maksimeres balansen mellom likviditetsrisiko og alternativkostnad for bankene, og deres effektivitet og samlet lønnsomhet økes.
Eksempel på kjernelikviditet
Selvfølgelig er det en vanskelig forretning å forutsi fremtidige kontantbehov, og vil sjelden være på plass. Anta for eksempel at XYZ bank er i stand til å kreve 15 % rente på lånene den gir. I tilfelle banken overvurderer mengden kjernelikviditet som trengs med $100.000, vil banken gå glipp av $15.000 ($100K x 0.15) verdi av renteinntekter fordi den har $100.000 i kontanter bundet opp som ikke kan brukes til utlån. På den annen side, hvis XYZ-banken undervurderer sitt kjernelikviditetsbehov med 100 000 dollar, kan den trenge å motta nødhjelp fra en sentralbank, søke en redningspakke fra en annen bank, eller stå overfor risikoen for et løp på sine eiendeler og kontoer.
Høydepunkter
- Overvurdering av kjernelikviditetsbehov fører til at man går glipp av noen inntekter fra utlån, men undervurdering av kjernelikviditetsbehov kan føre til at banken svikter.
– Banker bruker kjernelikviditet for å balansere likviditetsrisikoen ved å unnlate å betale sine forpliktelser mot alternativkostnaden ved å holde kontanter.
- Kjernelikviditet er summen av kontanter og andre umiddelbart omsettelige eiendeler som en bank har for hånden for å finansiere sine likviditetsbehov.
