Kostnader for midler

Hva er kostnaden for midler?

Begrepet kostnad for midler refererer til hvor mye banker og finansinstitusjoner bruker for å skaffe penger til å låne ut til sine kunder. Enkelt sagt refererer kostnaden til midler til rentesatsen bankene må betale når de låner fra en Federal Reserve-bank. Forskjellen mellom kostnadene for midler og renten som belastes låntakere representerer en av hovedkildene til profitt for mange finansinstitusjoner. Lavere pengekostnader gir vanligvis bedre avkastning for bankene når de brukes til kortsiktige og langsiktige lån til låntakere. Når kostnadene er høye, overføres det til låntakere, noe som betyr at de må betale høyere renter for å få kreditt.

Forstå kostnadene ved midler

Å låne penger koster penger enten du er en enslig person som leter etter et boliglån til ditt første hjem, eller om du er en stor bank som ønsker å gi den personen et lån. Når du er en bank, kalles kostnadene forbundet med å låne kostnadene for midler. Forenklet sett er det hvor mye i renter en bank må betale for å låne penger for å låne ut til forbrukerne. Kostnadene for midler betales av banker og andre finansinstitusjoner til en Federal Reserve-bank.

For långivere, som banker og kredittforeninger, bestemmes kostnaden for midler av renten som betales til innskytere på finansielle produkter, inkludert sparekontoer og tidsinnskudd. Selv om begrepet ofte brukes av finansnæringen som helhet. Som sådan er de fleste selskaper også betydelig påvirket av kostnadene for midler når de låner.

Fondskostnader og netto rentespredning er konseptuelt sentrale måter mange banker tjener penger på. Forretningsbanker krever renter på lån og andre produkter som forbrukere, bedrifter og store institusjoner trenger. Rentene bankene tar på slike lån må være høyere enn renten de betaler for å få midlene i utgangspunktet – kostnaden for midler.

Spesielle hensyn

Forholdet mellom kostnadene for midler og renter er grunnleggende for å forstå den amerikanske økonomien. Renter bestemmes på flere måter. Mens åpne markedsaktiviteter spiller en nøkkelrolle, gjør det også federal funds rate (Fed fund rate).

I følge Fed er den føderale fondsrenten "renten som innskuddsinstitusjoner låner ut reservesaldoer til andre depotinstitusjoner til over natten." Dette gjelder for de største, mest kredittverdige institusjonene ettersom de opprettholder det pålagte reservebeløpet. Reservekrav er grenser satt av Federal Reserve, som skisserer hvor mye banker må holde i sine hvelv eller i nærmeste Federal Reserve-bank i tråd med deres innskudd.

Dette betyr at Fed Funds-renten er en basisrente, som alle andre renter i USA bestemmes av. Det er en nøkkelindikator på helsen til den amerikanske økonomien. Federal Reserves Federal Open Market Committee (FOMC) utsteder ønsket målrente som svar på økonomiske forhold som en del av pengepolitikken for å opprettholde en sunn økonomi.

For eksempel, i løpet av en periode med voldsom inflasjon på begynnelsen av 80-tallet, steg fondene til 20 %. I kjølvannet av den store resesjonen i 2007 og den påfølgende globale finanskrisen (som førte til den europeiske statsgjeldskrisen ), opprettholdt FOMC en rekordlav målrente på 0 % til 0,25 % for å oppmuntre til vekst.

Federal Reserve kunngjorde at de ville heve renten etter FOMC-møtet i mars 2022. Målområdet vil øke 25 basispunkter til 0,25 % til 0,50 % fra 0 % til 0,25 % for å bidra til å bekjempe økende inflasjon. Dette var første gang sentralbanken hevet renten siden 2018.

Hvordan kostnaden for midler bestemmes

Kilder til midler som finansinstitusjoner kan få tilgang til og koster dem penger, kan falle inn i flere kategorier. Den primære kilden til midler er bankinnskudd, som også kalles kjerneinnskudd. Disse kommer vanligvis i form av sjekk- eller sparekontoer, og oppnås vanligvis til lave priser. Andre kategorier inkluderer:

• Egenkapital

• Gjeldsutstedelse

• Engrospenger eller kontanter som finnes i pengemarkeder og lånes ut av banker

Banker utsteder en rekke lån, med forbrukslån som utgjør brorparten i USA. Boliglån på eiendom, boliglån, studielån, billån og kredittkortlån kan tilbys til variabel, justerbar eller fast rente.

Differansen mellom gjennomsnittlig renteavkastning fra lån og gjennomsnittlig rente betalt for innskudd og andre slike midler (eller kostnaden for midler) kalles netto rentespredning, og det er en indikator på en finansinstitusjons fortjeneste. I likhet med en fortjenestemargin, jo større spredning, jo mer fortjeneste realiserer banken. Omvendt, jo lavere spredning, jo mindre lønnsom er banken.

Fondskostnad kontra kapitalkostnad

Selv om de kan virke like, er ikke kostnaden for midler det samme som kapitalkostnaden. Husk at kostnaden for midler refererer til hvor mye bankene betaler for å skaffe midler til å låne ut til kundene sine. Kapitalkostnaden er imidlertid den totale mengden penger en bedrift trenger for å få pengene den trenger for driften.

Når en bedrift trenger penger (eller dens kapitalkostnad), kan den henvende seg til en eller flere kilder for å skaffe pengene. Den kan henvende seg til en bank, som den kan låne ut kapital fra. Noen virksomheter bruker også egenkapital for å finansiere driften og nå sine mål.

Høydepunkter

– En lavere kostnad på midler betyr at en bank vil se bedre avkastning når midlene brukes til lån til låntakere.

– Forskjellen mellom kostnaden for midler og renten som belastes låntakere er en av hovedkildene til profitt for mange banker.

– Kostnaden for midler er hvor mye penger finansinstitusjoner må betale for å skaffe midler.

• Midler lånes normalt fra Federal Reserve-banker.

– Forbrukerne må generelt betale mer i renter når kostnaden for midler er høyere.