Lagerstyring

Hva er lagerstyring?

Lagerstyring refererer til prosessen med å bestille, lagre, bruke og selge et selskaps varelager. Dette inkluderer håndtering av råvarer, komponenter og ferdige produkter, samt lagring og bearbeiding av slike varer.

Forstå lagerstyring

Et selskaps varelager er en av dets mest verdifulle eiendeler. I detaljhandel, produksjon, mattjenester og andre lagerintensive sektorer er et selskaps innsatsfaktorer og ferdige produkter kjernen i virksomheten. En mangel på inventar når og hvor det er nødvendig kan være ekstremt skadelig.

Samtidig kan varelager betraktes som en forpliktelse (hvis ikke i regnskapsmessig forstand). Et stort varelager medfører risiko for ødeleggelse, tyveri, skade eller endringer i etterspørselen. Inventar må være forsikret, og hvis det ikke selges i tide, kan det hende at det må deponeres til utsalgspris – eller rett og slett destrueres.

Av disse grunner er lagerstyring viktig for bedrifter av alle størrelser. Å vite når du skal fylle på lager, hva som skal kjøpes eller produseres, hvilken pris du skal betale – så vel som når du skal selge og til hvilken pris – kan lett bli komplekse beslutninger. Små bedrifter vil ofte holde styr på lageret manuelt og bestemme ombestillingspunktene og kvantitetene ved hjelp av regnearkformler (Excel). Større bedrifter vil bruke spesialisert programvare for bedriftsressursplanlegging (ERP). De største selskapene bruker svært tilpasset programvare som en tjeneste (SaaS) -applikasjoner.

Hensiktsmessige lagerstyringsstrategier varierer avhengig av bransje. Et oljedepot er i stand til å lagre store mengder inventar i lengre perioder, slik at det kan vente på at etterspørselen tar seg opp. Selv om det er dyrt og risikabelt å lagre olje – en brann i Storbritannia i 2005 førte til millioner av pund i skader og bøter – er det ingen risiko for at inventaret vil bli ødelagt eller gå av moten. For bedrifter som handler med lett bedervelige varer eller produkter der etterspørselen er ekstremt tidssensitiv – for eksempel 2021-kalendere eller fast-fashion-varer – er det ikke et alternativ å sitte på varelager, og det kan være kostbart å feilvurdere tidspunktet eller mengden av bestillinger.

For selskaper med komplekse forsyningskjeder og produksjonsprosesser er det spesielt vanskelig å balansere risikoen for overflod av varelager og mangel. For å oppnå disse balansene har firmaer utviklet flere metoder for lagerstyring, inkludert just-in-time (JIT) og materialbehovsplanlegging (MRP).

Noen firmaer som finansielle tjenestefirmaer har ikke fysisk inventar og må derfor stole på tjenesteprosessstyring.

Regnskap for inventar

Varelager representerer et omløpsmiddel siden et selskap vanligvis har til hensikt å selge sine ferdige varer innen kort tid, vanligvis et år. Beholdningen må fysisk telles eller måles før den kan settes på balanse. Bedrifter vedlikeholder vanligvis sofistikerte lagerstyringssystemer som er i stand til å spore sanntids lagernivåer.

Varebeholdning regnskapsføres ved å bruke en av tre metoder: først-inn-først-ut (FIFO) kostnadsberegning; last-in-first-out (LIFO) kostnadsberegning; eller vektet gjennomsnittlig kostnad. En lagerkonto består vanligvis av fire separate kategorier:

1. Råvarer — representerer ulike materialer et selskap kjøper inn for sin produksjonsprosess. Disse materialene må gjennomgå betydelig arbeid før en bedrift kan omdanne dem til en ferdig salgsklar vare.

2. Arbeid i prosess (også kjent som varer i prosess ) — representerer råvarer i ferd med å bli omdannet til et ferdig produkt.

3. Ferdige varer — er ferdige produkter som er lett tilgjengelige for salg til en bedrifts kunder.

4. Varer — representerer ferdige varer et selskap kjøper fra en leverandør for fremtidig videresalg.

Lagerstyringsmetoder

Avhengig av typen virksomhet eller produkt som analyseres, vil et selskap bruke ulike lagerstyringsmetoder. Noen av disse styringsmetodene inkluderer just-in-time (JIT) produksjon, materialbehovsplanlegging (MRP), økonomisk ordrekvantitet (EOQ) og dagers salg av inventar (DSI).

• Just-in-Time Management (JIT) — Denne produksjonsmodellen oppsto i Japan på 1960- og 1970-tallet. Toyota Motor (TM) bidro mest til utviklingen. Metoden gjør det mulig for bedrifter å spare betydelige mengder penger og redusere avfall ved kun å beholde varelageret de trenger for å produsere og selge produkter. Denne tilnærmingen reduserer lagrings- og forsikringskostnadene, samt kostnadene ved å avvikle eller kassere overflødig varelager. JIT-lagerstyring kan være risikabelt. Hvis etterspørselen øker uventet, kan det hende at produsenten ikke er i stand til å skaffe beholdningen den trenger for å møte denne etterspørselen, noe som skader omdømmet hos kundene og driver virksomheten mot konkurrenter. Selv de minste forsinkelsene kan være problematiske; hvis en nøkkelinngang ikke kommer "akkurat i tide", kan det oppstå en flaskehals.

• Materials requirement planning (MRP) — Denne lagerstyringsmetoden er avhengig av salgsprognoser, noe som betyr at produsenter må ha nøyaktige salgsoppføringer for å muliggjøre nøyaktig planlegging av lagerbehov og for å kommunisere disse behovene med materialleverandører i tide. For eksempel kan en skiprodusent som bruker et MRP-inventarsystem sørge for at materialer som plast, glassfiber, tre og aluminium er på lager basert på anslåtte bestillinger. Manglende evne til nøyaktig å forutsi salg og planlegge lageranskaffelser resulterer i en produsents manglende evne til å oppfylle bestillinger.

• Økonomisk ordrekvantitet (EOQ) — Denne modellen brukes i lagerstyring ved å beregne antall enheter et selskap skal legge til lagerbeholdningen med hver batchordre for å redusere de totale kostnadene for lagerbeholdningen samtidig som det antas konstant etterspørsel fra forbrukerne. Kostnadene for varelager i modellen inkluderer beholdnings- og oppsettkostnader. EOQ-modellen søker å sikre at riktig mengde varebeholdning bestilles per batch, slik at et selskap ikke trenger å foreta bestillinger for ofte og det ikke er et overskudd av inventar tilgjengelig. Det forutsetter at det er en avveining mellom lagerkostnader og lageroppsettkostnader, og totale lagerkostnader minimeres når både oppsettskostnader og oppbevaringskostnader er minimert.

• Dagssalg av inventar (DSI) — er et finansiell forholdstall som angir gjennomsnittlig tid i dager som et selskap bruker på å gjøre om beholdningen, inkludert varer som er under arbeid, til salg. DSI er også kjent som gjennomsnittsalderen for inventar, dager utestående lager (DIO), dager i lager (DII), dager salg i lager eller dager lager og tolkes på flere måter. Som indikerer likviditeten til beholdningen, representerer tallet hvor mange dager et selskaps nåværende beholdning av beholdning vil vare. Generelt foretrekkes en lavere DSI da det indikerer en kortere varighet for å rydde av beholdningen, selv om gjennomsnittlig DSI varierer fra en bransje til en annen.

Det finnes andre metoder for å analysere inventar. Hvis et selskap ofte bytter metode for lagerregnskap uten rimelig begrunnelse, er det sannsynlig at ledelsen prøver å tegne et lysere bilde av virksomheten enn det som er sant. SEC krever at offentlige selskaper avslører LIFO-reserve som kan lage varelager under LIFO-kostnad som kan sammenlignes med FIFO-kostnad.

Hyppige lageravskrivninger kan indikere et selskaps problemer med å selge ferdigvarer eller varelagerforeldelse. Dette kan også heve røde flagg med en bedrifts evne til å holde seg konkurransedyktig og produsere produkter som appellerer til forbrukerne fremover.

Høydepunkter

• Lagerstyring prøver å effektivisere varelageret for å unngå både overflod og mangel.

– Lagerstyring er hele prosessen med å administrere varelager fra råvarer til ferdige produkter.

– To hovedmetoder for lagerstyring er just-in-time (JIT) og materialbehovsplanlegging (MRP).