Maksimal lån-til-verdi-forhold
Hva er et maksimalt låneforhold?
En maksimal belåningsgrad er det største tillatte forholdet mellom et låns størrelse og dollarverdien til eiendommen. Jo høyere belåningsgrad, jo større andel av kjøpesummen til en bolig finansieres. Siden boligen er sikkerhet for lånet, er belåningsgraden et mål på risiko brukt av långivere. Ulike låneprogrammer anses å ha ulike risikofaktorer, og har derfor ulike maksimale belåningsgrad.
Forstå et maksimalt lån-til-verdi-forhold
En maksimal belåningsgrad vil være forskjellig for hver type virksomhet og hver type eiendel. Når man bestemmer en maksimal belåningsgrad, ønsker en långiver å sikre at den kan hente inn eventuelle tap hvis låntakeren misligholder og den må selge eiendelen for å dekke den ubetalte delen av lånet. Jo lavere maksimal belåningsgrad er, jo mindre risiko tar långiveren fordi de legger opp mindre penger. Maksimal belåningsgrad brukes ofte i boliglån og billån.
Noen boliglånsprogrammer gir mulighet for en høy maksimal belåningsgrad og er utviklet spesielt for lav til moderat inntekt og førstegangskjøpere av boliger. Mange av disse programmene er sponset av statlige og lokale myndigheter, Federal Housing Administration (FHA) og Veterans Administration. Det er lurt for en låntaker å undersøke disse alternativene før du velger en utlåners høye lån-til-verdi-program.
Kombinasjonen av et boliglån sammen med en nedbetaling brukes til å kjøpe bolig for de fleste boligkjøpere. Eiendommen fungerer som sikkerhet for lånet, og i tilfelle kjøperen ikke lenger kan betale lånet, tar utlåner eiendommen i besittelse. Långiveren kan deretter selge eiendommen og bruke inntektene til å betale tilbake i beløpet av de lånte pengene. I lånegodkjenningsprosessen setter långiver et maksimalt tillatt beløp på lånet kontra eiendomsverdien fordi dersom lånet er en for stor del av eiendomsverdien, kan det hende at banken ikke kan få tilbake hele verdien ved evt. en låntakers mislighold.
Bestemme et godt maksimalt låneforhold
Å beregne en belåningsgrad er enkel. Du deler lånebeløpet på kjøpesummen på eiendelen. Fastsettelse av maksimal belåningsgrad er en øvelse långivere bestemmer seg for basert på en rekke faktorer, for eksempel låntakerens kredittprofil og evnen til å selge eiendelen for å få tilbake lånebeløpet i tilfelle mislighold.
Hver eiendel vil ha en annen maksimal belåningsgrad. For boliger i USA er det standard for en boligkjøper å foreta en forskuddsbetaling på 20 %, noe som betyr at de må låne 80 %. For eksempel, hvis en bolig koster 200 000 dollar, og boligkjøperen kan foreta en nedbetaling på 20 %, legger de inn 40 000 dollar av sine egne penger, og resten, 160 000 dollar, lånes gjennom en utlåner i form av et boliglån. I dette tilfellet er belåningsgraden 0,80 (160 000 / 200 000), eller 80 %. Dette regnes vanligvis som den maksimale belåningsgraden for et boliglån. Jo mindre banken trenger å låne ut betyr at dersom låntakeren misligholder, er det større sannsynlighet for at den vil kunne selge eiendelen for en pris som dekker lånet.
Hvis du ber om et høyere lånebeløp for et boliglån, må du kanskje få en privat boliglånsforsikring (PMI) for å beskytte utlåneren, noe som er en ekstra kostnad. Eller du kan ha en høyere rente på lånet ditt, noe som også øker kostnadene. Hvis et boliglån er oppnådd gjennom Federal Housing Administration (FHA), er den maksimale belåningsgraden vanligvis 97%.
##Høydepunkter
– For et boliglån er maksimal belåningsgrad typisk 80 %.
- Høyere belåningsgrad kan kreve at en låntaker kjøper forsikring for å beskytte utlåner eller resultere i høyere renter.
– Belåningsgraden er et mål på risiko som långivere bruker når de skal avgjøre hvor stort lån som skal godkjennes.
– En maksimal belåningsgrad er det største tillatte forholdet en bank tillater når man sammenligner størrelsen på et lån med kjøpesummen på en eiendom.
– Jo høyere belåningsgraden er, desto høyere finansieres andelen av en eiendoms kjøpesum.
