Standardmodell
Hva er en standardmodell?
En misligholdsmodell er konstruert av finansinstitusjoner (FIer) for å bestemme sannsynligheten for mislighold av kredittforpliktelser fra et selskap eller en suveren enhet. Disse statistiske modellene bruker ofte regresjonsanalyse med visse markedsvariabler som er relevante for et selskaps økonomiske situasjon for å identifisere arten og omfanget av kredittrisiko.
Internt kjører en långiver misligholdsmodeller på låneeksponering til sine kunder for å bestemme risikogrenser, prissetting, løpetid og andre vilkår. Kredittbyråer beregner i mellomtiden sannsynligheter for mislighold med modellene for å tildele kredittvurderinger.
Forstå standardmodeller
Før en bank eller annen låneinstitusjon gir betydelig kreditt til en kunde, vil den sette opp en standardmodell som kjører alle relevante tall for å beregne potensiell tapseksponering. Sammenhengene mellom avhengige og uavhengige variabler vil bli etablert, og med input av varierende sett av forutsetninger i modellen, vil en produksjon av misligholdssannsynligheter (under sensitivitetsanalyse ) bli produsert.
En misligholdsmodell er avgjørende for et standardlån, men den er også kritisk for å kvantifisere risiko for mer sofistikerte produkter som kredittmisligholdsbytteavtaler (CDS). For en CDS, et finansielt derivat eller kontrakt som tillater en investor å "bytte" eller utligne kredittrisikoen sin med en annen investor, vil kjøper og selger kjøre sine egne standardmodeller på en underliggende kreditt for å bestemme vilkårene for transaksjonen.
Brød-og-smør-virksomheten til kredittbyråer som Moody's og Standard & Poor's utvikler sofistikerte standardmodeller. Målet med disse modellene er å utpeke kredittvurderinger som i de fleste tilfeller er standard for utstedelse av obligasjoner (eller andre kreditttilknyttede produkter) til offentlige markeder.
Enhetene det er etablert en standardmodell for kan være selskaper, kommuner, land, offentlige etater og spesialforetak. I alle tilfeller vil modellen estimere sannsynlighetene for mislighold under ulike scenarier. Vanligvis, jo høyere misligholdssannsynligheten er, desto høyere rente vil långiveren belaste låntakeren.
Typer standardmodeller
Det finnes to ulike tankeganger om hvordan man best kan måle kredittrisiko som påvirker måten misligholdsmodeller settes sammen på. De er:
Strukturelle modeller
Strukturelle modeller forutsetter fullstendig kunnskap om et selskaps eiendeler og forpliktelser,. noe som resulterer i en forutsigbar misligholdstid. Ofte kalt Merton-modeller,. etter nobelprisvinneren Robert C. Merton, konkluderer disse modellene med at misligholdsrisiko oppstår på forfallsdatoen hvis verdien av et selskaps eiendeler på det stadiet faller under dets utestående gjeld.
Reduserte modeller
Modeller med redusert form, derimot, mener at modellbyggeren er i mørket om selskapets økonomiske tilstand. Mislighold blir behandlet som en uventet hendelse som kan styres av en rekke forskjellige faktorer som skjer i markedet.
En av de første modellene med redusert form var Jarrow Turnbull-modellen,. som bruker multi-faktor og dynamisk analyse av renter for å beregne sannsynligheten for mislighold.
Viktig
De fleste banker og kredittvurderingsbyråer bruker en kombinasjon av strukturelle og reduserte modeller, samt proprietære varianter, for å vurdere kredittrisiko.
Kritikk av standardmodeller
Standardmodeller er på ingen måte feilfrie og har tiltrukket seg mye kontrovers gjennom årene. Et stort eksempel er finanskrisen i 2008.
Kredittbyråer fikk skylden for å være delvis ansvarlige for den store lavkonjunkturen på slutten av 2000-tallet fordi de ga trippel-A-rating til hundrevis av milliarder dollar verdt av sikkerhetsforpliktelser (CDO) fullpakket med subprime-lån.
Med godkjenningsstempel av høy kredittvurdering, ble CDO-er prostituert rundt på markedene av Wall Street. Hva som skjedde med disse CDO-ene er velkjent. Man kan bare håpe at kredittbyråene har gjort de nødvendige justeringene av sine standardmodeller for å unngå fremtidige uhell.
Høydepunkter
En misligholdsmodell er konstruert av finansinstitusjoner for å bestemme misligholdssannsynligheter på kredittforpliktelser fra et selskap eller en suveren enhet.
Kredittbyråer beregner sannsynligheter for mislighold med misligholdsmodeller for å tildele kredittvurderinger.
– Standardmodeller bruker ofte regresjonsanalyse med markedsvariabler som er relevante for en bedrifts økonomiske situasjon.
- Långivere kjører misligholdsmodeller på låneeksponering mot sine kunder for å etablere risikogrenser, prissetting, løpetid og andre vilkår.
